hits
  • 14.06.2018
  • |
  • 13:20

EN SMAKEBIT SOM MOBBEOFFER

Jeg har vært så utrolig heldig å få vokse opp der jeg har vokst opp. Hele min barndom har jeg hatt gode venner som har vært der for meg, og mange av de har jeg et nært forhold til den dag i dag. 
Det har så mye å si. Tanken på at noen barn blir mobbet daglig, men allikevel fortsetter å gå på samme skole og ikke kommer seg bort fra det er helt grusomt å tenke på. 



Jeg har fått en smakebit på hvordan noen barn har det. Jeg var ikke gammel ...ca 8 år. 
Min far skulle gjøre noe fint for meg og min søster den sommeren. Vi skulle få dra på rideleir. Bare oss to. Den spenningen av å få lov til noe så stort var ubeskrivelig. Guri så jeg gledet meg. Det var ikke langt borte, så om det var noe kunne min far være der på noen minutter. 
Første dagen fikk vi alle en hest hver som vi skulle ha den tiden vi var der. Jeg fikk den største hesten av de alle. I hvert fall føltes det slik.  Jeg var redd. Redd for å gå inn til hesten helt aleine slik som alle de andre gjorde. Det var første gang jeg la merke til en høg tynn jente, med skulder langt hår.  Hun var noen år eldre enn meg. Hun tok å åpent døren til hesten min, dyttet meg inn og låste døren igjen uten ifra. Jeg var livredd. Jeg satt meg ned på huk i den ene kroken av båsen og turte hverken å si noe eller å bevege meg. Jeg var en hestejente og var vant med hester, men denne ble for stor og vill for lille meg. 
Etter en liten stund åpnet døren seg igjen. Jeg kom ut med tårer på spreng men klarte å holde meg. Jeg gikk til de jentene som jobbet der og sa ifra om at jeg var litt redd hesten jeg hadde fått, om de hadde en annen hest jeg kunne få. Det hadde de. Den het Gulars, det husker jeg den dag i dag. Den var like stor som den andre men var roligere og gidde meg en trygghet. 


Det gikk ikke lange stunden. kvelden  kom og alle barna på leiren var samlet  i dagligstuen. Vi løp alle sammen rundt i en ring. Vi lekte at vi var hester. Plutselig blir jeg slått så hardt i skrittet med en stokk, at jeg klarte nesten ikke gå. Likevel tvinger jeg meg til å klare å fortsette å løpe i ringen, og gjør alt jeg kan for at ikke leppene skal vise at jeg har lyst å grine. Det var den samme jenta som hadde låst meg inne, som sparket meg. 
Hvorfor meg? Jeg kan ikke Huske å ha snakket med denne jenta. Var hun en mobber til vanlig? den gangen hun så meg i stallen og så at jeg var redd ble jeg den utvalgte? 
Seinere den kvelden gikk jeg inn på rommet og låste døren. Drog ned buksen for å se. Jeg så helt forslått ut. Knall blå. 
Min far kom for å besøke oss. Jeg fortalte ingen ting. Jeg ville fortsatt være der. 
Når leiren var over kjente jeg en lettelse, likevel valgte jeg å bli der uten å si fra. Hjemme kunne jeg ikke unngå å fortelle om hva som hadde skjedd da min mor spurte hva i alle dager jeg hadde gjort meg nedentil. 
Jeg tenker i dag at jeg er heldig som bare har måtte oppleve dette denne gangen.



Tanken på at barn opplever lignende hver dag, uten at de sier fra er skremmende. Barn sier ikke fra om alt. Det gjorde ikke jeg heller den gangen. Det er vår plikt som forelder og følge med på hvordan våre barn har det og er mot andre ♥♥♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design laget av Silje Lien Design